Nok en søndag i Mitchell park

For første gang på en god stund kunne mamma være med Hannah til parken i dag. Vi møtte Nina og Teodor der, sammen med hver sin pappa.

Både Nina og Teodor er 3 år. Ett års aldersforskjell utgjør jammen endel på ferdigheter og mestring, og Hannah var nok litt oppgitt over å komme til kort noen ganger... Men innsatsen er det ikke noe å si på og hun storkoste seg likevel!

Etter noen timer i parken inviterte Ingunn og Jarle (Scancor kollega) på pastamiddag. Veldig hyggelig - og der fikk Hannah leke Star Wars med et storebrortalent, Fredrik (6år). Heldigvis for Hannah virket "Swiper, no swiping!" (sånn som Dora sier for å stoppe reven Swiper fra å gjøre skumle ting) også mot farlige lego-romskip!

Children's Discovery Museum of San Jose

Siden det regner og regner og regner her for tiden ble løsningen innendørs leking i dag. I San Jose (snaut 20 min å kjøre fra Palo Alto) har de et museum og aktivitetssenter for barn. Vi rakk bare å utforske en liten del av alt det gikk an å gjøre der. Hannah brukte omtrent tre kvarter på denne leken:

En annen populær leke var flyet som kunne sveives rundt.

Og faktisk var det stort sett snurring det gikk i hele dagen, for vi holdt oss i området som het "the secrets of circles". Her var det om å gjøre å sette sammen tannhjul i forbindelse frem til en dokke som gjorde piruett.

Brannbil og sykebil var det der også. Hannah tok seg like godt en liten time-out på båra baki sykebilen...

Tsunami

 

Et høyst aktuelt - eller bare veldig uheldig - merkenavn på soyasausen som kommer i sushilunsjpakken?

Litt action i hverdagen

Vanligvis føler jeg meg veldig trygg her hvor vi bor. I går kveld var det imidlertid en mann på døra som solgte dyr og dårlig kjeks til et "veldedig formål". Det var åpenbart svindel, men vanskelig å si nei likevel. Vi snakket om at vi faktisk ikke burde åpne døra sånn på kveldstid. Man kan jo aldri vite hva folk finner på - og vi får ikke uanmeldt besøk på den tida av døgnet uansett...

I kveld er Hannah og jeg alene hjemme. Akkurat da vi hadde gått på loftet og var i gang med nattasangen til Hannah dundret det voldsomt på døra. Best å overhøre, tenkte jeg. Hjertet banket litt fortere, men det var nok mest fordi vi var alene hjemme - og fordi jeg måtte tenke meg om for å være sikker på at døra var låst. Det dundret igjen. Og igjen. Nå var det ikke særlig moro lenger. Hannah var helt på styr, og jeg syntes det var litt for pågående til tigger eller dørselger å være. De burde gått videre da de ikke fikk respons?

Etter ti minutter ble det stille. Jeg tok meg sammen for å være rolig nok til at Hannah skulle få sove. Snek meg ned etter telefonen med hjertet i halsen (etter gårsdagens refleksjoner over hva fremmede som banker på døra kan finne på gikk fantasien bare i en retning: dette var skummelt!). Jeg hørte at noen åpnet døra til bakhagen vår. Kort etterpå smalt den igjen. Jeg håpet at potensielle innbruddstyver hadde sett inn og innsett at en haug av duplo og og andre barneleker ikke var verdt strevet. Vi har jo lite verdifult å by på her. - Håper at de tok sykkelen og var fornøyde - tenkte jeg i et forsøk på å roe ned meg selv. (Men hvorfor skulle innbruddstyver lage slikt leven for å komme inn? Den tanken slo meg aldri).

Hannah sovnet endelig, og jeg gikk ned, med et fast grep om telefonen. Da starter dundringen på døra igjen. Jeg hører mannsstemmer utenfor. Noen begynner å fikle med dørklinka. Gjennom "spionhullet" i døra får jeg øye på flere politifolk som gjør seg klar til å bryte opp døra vår! Et par stykker holdt på ved døra, og et par andre stod oppstilt bak bilen og busken ved døra vår, (nok en gang er amerika akkurat som på film). Jeg forstod at det var på tide å åpne døra for å finne ut hva som skjedde.

Det viste seg at de var på jakt etter dama som bodde her før oss. Det har ant oss at det var noe muffens med henne, for i begynnelsen da vi bodde her kom det folk på døra med litt merkelige ærend. Og vi får posten hennes, og blir ikke kvitt den...

- Nå forsøker jeg å få pulsen ned i hvilemodus igjen....

Og bare sånn for å legge til noe helt, helt annet: Mathias er på vei til konferanse i Long Beach (ikke så langt fra Los Angeles). En kjøretur som blir mye lenger enn planlagt fordi highwayen ble stengt på grunn av SNØ! Greit nok at man sjekker værmelding for fjelloverganger i Norge på vinterstid... Men når du skal sørover i California på våren - da regner du ikke akkurat med at snø skal by på problemer?

Bade-bade-bade

Det blir ikke mer moro enn man lager selv... og siden Hannah ikke har vært spesielt begeistret for vaskedelen av dusjing og bading i det siste, gjorde vi et forsøk med en pedagogisk gave: en badedokke! Kanskje kunne hun bli så opptatt med å vaske den at sjamoponeringen ikke ville være synonymt med konsert for alle naboene våre? Men niks. Tvert i mot fungerer dokka som både alliert og våpen i krigen mot såpe. Dokka selv, derimot, får gjennomgå. Den har badet i hele dag. Hannah vasker og vasker og vasker dokka. Hadde hun bare tålt en brøkdel av den behandlingen selv...

Scancor i nye lokaler

Denne uka har Scancor, hvor jeg holder til, flyttet inn i nye lekre lokaler i CERAS (for de som er kjent i området). Veldig mye bedre enn den vindusløse tilværelsen i kjelleren på gamle School of Education. Her er det bare et par kontorer, resten er "cubicals", det vil si sånne små kontorbåser med lave skillevegger rundt, som vi alltid ser på amerikanske filmer. Arkitektene har satsa på "skandinavisk design".... sånn nesten. Det skal i alle fall se ut som skandinavisk design selv om det meste faktisk er amerikansk når det kommer til stykket. En ting jeg fortsatt ikke forstår er hvorfor det skal være tepper på gulvene også på et kontor? Det finnes vel ikke noe som ser stusseligere ut enn et nedtråkka frynsete, skitt-grått teppe? Men, skal ikke klage nå som alt her er flunkende nytt!

Vi blir litt til

Nå skulle vi etter planen begynt å forberede hjemreise. Vi skulle dra hjem i god tid før påske. Men, nå skal vi altså ikke det likevel. Faktisk er vi ikke helt sikre på når vi kommer oss tilbake til Trondheim. Vi er litt over halvvegs i en graviditet som ikke har gått helt knirkefritt - og nå er situasjonen sånn at jeg ikke får fly og må ta det litt med ro. Hvordan kommer man seg fra USA til Norge uten å fly? Ikke så mange alternativer. I stedet for å begynne å lage annonser til craigslist, booke hotell og leiebil for å selge unna alt vi har her, har vi måttet finne ut av hva som skal til for å bli her litt lenger. Både Mathias og jeg har såkalt J-1 visum, et student- og forskervisum som gir muligheter for å utvide oppholdstillatelse i inntil 5 år. Visaene våre går ut, og vi kan ikke reise ut av USA og inn igjen uten å søke visum på nytt, men vi har i alle fall fått ordnet papierer som gir oss oppholdstillatelse en stundt til. Vi fortsetter begge to å være tilknyttet Stanford, Hannah fortsetter i barnehagen - og vi beholder leiligheten. Så midt oppi det hele har det vært enkle løsninger på det meste. Og den norske velferdsstaten tar jammen vare på folket som er på tur også. Vi får dekket absolutt alt som har med svangerskapsomsorg her å gjøre - akkurat som hjemme. Den absolutt beste forsikringsordningen med andre ord! Hjemlengselen blir noen ganger litt sterkere når ikke alt er sånn som man skulle ønske, men nå er vi ved godt mot og innstillt på å gjøre det beste ut av å være i California noen måneder til mens vi venter på et nytt familiemedlem.

Mer besøk!

For noen dager siden fikk jeg en e-post fra Stine, en stipendiatkollega fra Trondheim. Hun stod på farten til San Francisco og Santa Cruz for å besøke venner og ville komme innom oss for et par netter. Nå har Stine vært her - reiste videre i ettermiddag. Fantastisk hyggelig med "impulsbesøk" hjemmefra!

Ei helt vanlig helg

"Mormor og morfar, come back!" beorder Hannah, til liten nytte. Men helga har ikke vært så verst likevel. Hannah har vært stanhaftig i potteprosjektet sitt og det reduserer antall bleieskift betraktelig.  I går fikk mamma og pappa litt alenetid mens Hannah var på besøk hos sin heltinne Sofia (11 år og veldig omsorgsfull barnevakt) i noen timer. I dag har jeg hatt enda mer tid til meg selv (les: jobb) mens Mathias og Hannah lekte i parken med Nina (3år) og Arild (pappaen til Nina). Det har blitt en fast søndagstradisjon å møtes i parken, og Hannah gleder seg like mye hver gang. "Nina- hvor er du?"-ropene begynner lenge før hun har kommet ut døra.

Så var det oss tre igjen...

Mormor og morfar dro i dag. Det blir uungåelig litt trist når gjester reiser. Men, som Hannah trøstende sier: "Det går bra, mamma. Det går bra!"

Vi rakk å feire litt bursdag for mormor i dag tidlig. Krone måtte til for å lokke frem bursdagssang:

Morfar og Hannah bygger lego

Det ser ellers ut som helgas prosjekt blir å slutte med bleier. Hannah nekter å ta dem på - og i dag har hun gjort alt hun skal på potta. Vi får smi mens jernet er varmt, før hun ombestemmer seg!

Turisme & Teppanyaki

Turister

I ettermiddag plukket vi Hannah opp etter barnehagen og kjørte til Japantown for å spise middag. Vi rakk en sving over Golden Gate Bridge i skumringen først...

Miniturist i farta...

Vi spiste på Benihana i Japantown. Der lager kokkene maten på bordet! - og hvert bord fylles opp med gjester. Vi delte bord med et kjærestepar på date og to venner som satt gjemt bak elektroniske duppeditter gjennom hele seansen.

Teppanyaki

Hannah fikk dreisen på å spise med pinner!


Her er hemmeligheten: kokken fikset raskt og enkelt en barnevennlig klype ved hjelp av papirpakken pinnene kommer i og en gummistrikk. Det gikk unna med scampi når de kunne klemmes fast i stedet for å spiddes med gaffel.